April 2000

Kjerringøy. De første turistene.

Snøen har nettopp smeltet rundt bygningene på Kjerringøy gamle handelssted nord i Bodø kommune. De første turistene med kamera på magen rusler allerede rundt og kikker inn vinduene i de stengte husa. Hvis håndverkere og andre av personalet ikke passer på å låse dørene, står det plutselig et helt lite reiseselskap rundt dem og spør og graver. Så tidlig på året er det likevel ikke nok besøkende til at en kan forsvare å holde handelsstedet åpent.

Like i nærheten er det de siste åra reist to store bygninger for å redusere slitasjen på golv, trapper og inventar på handelsstedet. Disse bygningene har på folkemunne fått navna Gammelfjøsen og Nyfjøsen. Gammelfjøsen - det offisielle navnet er Zahlfjøsen AS - er handelsstedets store fjøsbygning i ombygd og tilpasset versjon. Her er det et aktivitetssenter og kunstutstilling, og i andre etasje er det en Hamsun-avdeling. Mange filmer basert på Knut Hamsuns bøker er innspilt på Kjerringøy, og i Zahlfjøsen finner en utstillingen "Hamsun og filmen".

"Benoni og Rosa", fjernsynsserien fra først på 70-tallet, gjorde Kjerringøy kjent og gav mange nordmenn og andre en romantisk forestilling om livet på nordnorske handelssteder. Seinere er filmer som "Pan" og "Telegrafisten" innspilt i de samme omgivelsene.

Nyfjøsen er en helt ny bygning, tilpasset resten av bygningsmassen. I Nyfjøsen er det kafé, multivisjonsprogram og museum.

I år åpner de nye utstillingene 26. mai.

Litt historie: Christen Sverdrup solgte handelsstedet Hundholmen - i dag Bodø - der det bodde 19 mennesker og flyttet til Kjerringøy i 1803. På Kjerringøy var det større drift. Da Christen Sverdrup døde i 1829, overtok datteren Anna og hennes mann Jens Ellingsen handelsstedet. Anna ble enke i 1849. 10 år seinere giftet hun seg med sin 25 år yngre handelsbestyrer Erasmus Zahl og de fortsatte å drive Kjerringøy handelssted sammen. Anna er derfor bindeleddet i eierskapet på Kjerringøy. Hun representerer både Sverdrup, Ellingsen og Zahl-navna.

Handelsstedene: Grunnlaget for handelsstedenes rikdom var jektefarten til Bergen og retten til å drive handel. Handelsmenn fra Trondheim og Bergen hadde lov å oppholde seg på sine "borgerleier" i Nord-Norge om sommeren for å drive handel. Deres rett til å drive handel var relativt begrenset. Handelsborgerne tøyde grensene for når og med hva og hvem de kunne handle, og de fikk stadig sterkere fotfeste i nord. På Kjerringøy på 1600-tallet ble borger Jens Christensen Mørch fra Bergen dømt for "handel ved hver manns dør og for vinterleie nordpå".

Fra gammelt av hadde lokale jekteskippere samordnet bygdenes handel - bygdefaret - med Bergen. Da også prestene begynte denne type bergenshandel, ble bygdefarsretten regulert ved egne lover, jekteartiklene fra 1739. Det ble fastslått at bygdefaret skulle ivaretas av jekteskippere 'fra allmuen' så lenge de oppfylte kravet om å stille jekt til disposisjon. Prestene skulle kun frakte egne varer på sine jekter. Forlis og andre ulykker kunne likevel bli for mye for jekteskippernes økonomi, slik at jektefarten flere steder havnet på rike presters og fogders hender.

Jekteskipperne tok imot fisk, tran, skinn og andre varer som skulle selges i Bergen, og de kom hjem fra byen med varer som lokalsamfunnet trengte det neste året. Dette kunne være salt, tauverk, korn og tobakk. De som hadde store varepartier å ivareta ved stevnet i Bergen, sendte gjerne egne føringsmenn - såkalte håseter - med jekta.

Det var altså flere parter som konkurrerte om handelen i Nord-Norge. Både handelsborgerne og de lokale jekteskipperne kunne gjøre det svært godt.

Både ved borgerleiene og ved skipperleiene ble det over tid bygd lagerbrygger, butikk, losjirom for reisende, husrom for tjenestefolk og representative hovedbygninger for kjøpmannen og hans familie. I lange perioder var det stor rikdom på handelsstedene.

I seiltida lå Kjerringøy gunstig til. Det var god havn i sundet og kort vei over til Lofoten. På Kjerringøy kunne mannskapet vente på høvelig seilvær og utruste båten for lofotfisket før de satte over Vestfjorden.

Da dampskipene overtok mye av person- og godstransporten på kysten mot slutten av 1800-tallet, fikk dette konsekvenser for mange handelssteder. Dette selv om handelsstedene ofte hadde interesser i de første dampskipsrederiene. Damskipene var mindre avhengige av vind og vær enn seildrevne båter, og de kunne gå over større havstykker. Dermed ble mange handelssteder liggende håpløst usentralt i forhold til det nye trafikkmønsteret. Dampskipene krevde også andre havneforhold enn de grunne nordlandsbåtene, og de prioriterte anløp ved byer og større tettsteder. Kjøpstaden Bodø ble grunnlagt i 1816 og var en ny konkurrent om handelen i Nordland. Dessuten var det generelt nedgangstider i tiåra før år 1900 og framover. Mange handelssteder måtte innstille virksomheten i løpet av de første åra av det 20. århundre. Kjerringøy greide seg etter forholda bra, og bygningene ble holdt ved like av eierne.

I 1959 overtok Nordlandmuseet bygningene. At Kjerringøy gamle handelssted er i offentlig eie har gjort stedet mer tilgjengelig for allmennheten enn hva som er tilfellet med mange andre fordums rike handelssteder i Nord-Norge.

Se også mars 2001